Digger Digger Digger At Jeg Står I Kursiv

Jeg stoppet øyeblikkelig. Ordene "Digger digger digger, at jeg står i kursiv" hodet mitt, som en uhyggelig gjentatt mantra. Hvilken slags konspirasjon var dette? Hvorfor fløt de disse ordene opp i mitt underbevis? I en verden full av forstyrrelser og algoritmer, var det vanskelig å vite hva som var virkelig og hva som bare var min egen paranoia.

Noen ganger, når jeg sitter med musen hengende over tastaturet, føles det som om teknologien i seg selv prøver å kommunisere med meg. Er det bare en søvnig hjerne som spiller sjalusibriller, eller er det noe mer? "Digger digger digger, at jeg står i kursiv" – ordene hvinet i min indre dialog.

For en stund, var dens ulme rythme den eneste lyd jeg kunne høre. Tankene mine rotet i prøvingsmørket, prøvde å belyse den nakne sannhet bak denne bizarre melodien. Var det en kode? En advarsel? Eller bare en kaotisk støykraft fra den digitale atmosfæren vi lever i?

Jeg ser for meg en verden der algoritmer har utviklet en egen form for bevissthet, der deres tanker manifesterer seg i de små lyspunktene på skjermen vår. "Digger digger digger, at jeg står i kursiv" – ordene yrret i labyrinter av koder og data.

Kanskje er det en metafor for vår egen frykt for teknologien vi har skapt. Den samme frykt som får oss til å lure på om maskinene ser oss, hører oss, og etter hvert, kanskje til og med snakker til oss?

-